fredag 5. januar 2018

SOMETHING



I like magic! One early morning I was dreaming. That is I believed I was dreaming. I heard some early morning birds chirping so I am not sure. When I turned around in bed there was a small box there. A real box. It seemed to be empty. Nothing rattled inside. I opened the box and discovered some crumpled papers. Something was written on the papers, and I started reading chapter 1.

SOMETHING
-          There is something, John said.
-          Something? Jill answered. - I can neither see nor hear anything. I guess it is your imagination. There is nothing.
-          There is something!
-          I cannot see anything.
-          You are not looking!
-          Don’t be a fool!
-          You mean I am a fool, John said, almost stuttering.
-          Why not? Everybody is a fool sometimes. That is a fact. You don’t know when sometimes occur. It can be now, tomorrow or next year. You never know. Maybe today is your day?
-          You are joking. I would appreciate if you could stop interrupting and let me do the talking. Where was I!
-          You saw something.
-          There was something. That was what I said. Don’t interrupt!
-          Sorry.
-          I want to lie down in the grass and wait for the something to come back. If you want to, there is room for you, too. Just close your eyes and keep your mouth shut.
Some minutes passed. A light breeze rustled in the treetops. A few bumblebees were buzzing around.
-          There is something from the past. Something long forgotten and not remembered, John whispered.
-          Cannot be! Now is now, and that is it!
-          Could you please stop talking?
-          OK.
At first there was only a shape not easily discerned from the trunks of the trees. Then a man emerged. He had long unshevelled hair and wore rustic clothes. In his left hand he held onto an axe. The axe was bloody. He looked around as if he felt there was danger lurking not far away.
-          Where am I, the man asked as he saw John and Jill.
-          You are here, John answered.
-          Is this the Sherwood Forest? It does not look like.
-          Kind of, John said, - that is, what is left of it. I guess you are safe, but I do not feel safe when you are carrying that axe.
The man let the axe fall down in the green grass.
-          Where do you come from, John asked.
-          That is a long, a very long story. I think there is not time enough to tell that story. By the way, which year is it?
-          New year was just a few days ago. We are in January 2018. But who are you? Your clothes show that you are not really at home in our time?
-          Thank you! No, this is not my time. My time is – what can I say? I am a time traveller. Sometimes here, other times there.
The man looked anxiously around.
-          I have to leave now.
Then he disappeared from view behind a tree and was gone.
-          That really was something, Jill said.
-          I guess this is not the end of the story. Can’t be.
-          At least it was more than nothing. We will see.
End of chapter 1. To be continued in chapter 2.


onsdag 4. oktober 2017

"Det regner"



Det regner. Omtrent som i Bergen, tror Atle.

Hva gjør man en regnværsdag? I Bergen? Eller hvor som helst?

Atle sitter og tenker. Egentlig et fåfengt tidsfordriv som ikke fører noen steds hen. Likevel, han tenker. Og sitter. Han hadde egentlig ikke trengt å sitte, men det er den forbaskede PC-en som, selv om den er bærbar, ikke egner seg å drasse rundt på samtidig som han skriver. Derfor må han sitte. Eller stå. Atle skulle virkelig ønske at grensesnittet mellom ham og PC-en ble bedre. At de tenkte ordene kunne komme rett ned på skjermen uten at han trengte å berøre tastene på tastaturet. Heldigvis kan Atle skrive brukbart touch. Ikke alle kan det. Heller ikke nå. I stedet sitter de med disse nettbrettene og smarttelefonene sine og hakker ned korte meldinger om hva de har spist, hva de gjør osv., osv.

Slik som Donald Trump. Atle er overbevist om at samme Donald ikke kan bedre. Atle er sikker på at samme Donald må være predement eller det som verre er. Tilregnelig er han iallfall ikke. Slik sett kunne sikkert samme Donald og Kom Jong Un kommet godt ut av det med hverandre. Akkurat nå har samme Donald besøk av den selvutnevnte diktatoren i Thailand. Det virker som de kommer godt overens. Donald vil at diktatoren skal kjøpe mer våpen fra Amerika for å gjøre «America great again».

Atle tenker (han understreker at han bare tenker i tilfelle «noen» (les CIA, POT etc.) skulle kommer over tankene hans som er skrevet en regnværsdag hvor det ikke var noe annet å gjøre enn å tenke) at verden trolig ville vært et bedre sted selv en regnværsdag som i dag, om Adolf Hitler hadde blitt sittende litt lenger den dagen i Bürgerbräukeller i München da flere av hans kumpaner ble drept i attentatet. Adolf levde dessverre litt for lenge med alt det førte med seg.
Sakset fra Wikipedia https://no.wikipedia.org/wiki/Georg_Elser : «I mars/april 1939 tok Elser arbeid i et steinbrudd for å skaffe seg innsikt i sprengningsteknikk og få tilgang til sprengstoff og bygde inn en kraftig tidsinnstilt bombe i en søyle i Bürgerbräukeller i München, der Hitler med partitopper årvisst feiret dagen for Ølkjellerkuppet 8. november 1923. Propagandastuntet startet ved at nazitoppene toget inn i lokalene på slaget kl. 20.30, deretter holdt Hitler en to timer lang tale. Elser måtte gå ut fra at ritualet ville bli fulgt også i 1939, og stilte inn bomben til å eksplodere femti minutter inn i talen, kl. 21.20. På det tidspunktet ville Hitler med blant andre Joseph Goebbels, Heinrich Himmler, Reinhard Heydrich, Rudolf Hess og Julius Streicher normalt stå nær søylen. Men krigen var allerede i gang og Hitler måtte hurtig tilbake til Berlin for å fortsette planleggingen av Westfeldzug, så siden tett tåke hindret flytrafikken, var Hitler avhengig av å rekke nattoget til Berlin. Han startet derfor en noe kortere tale en halv time før vanlig tid, og forlot stedet kl. 21.07, bare 13 minutter før eksplosjonen som drepte sju og skadet over 60.
Elsers plan var å komme seg over til Sveits samme kveld, men ble ved en tilfeldighet grepet av det tyske grensepolitiet under forsøket. 9. april 1945, bare få uker før annen verdenskrig var slutt i Europa, ble han myrdet i konsentrasjonsleiren Dachau

Atle tenker (og understreker nok en gang at han bare tenker) at verden kunne vært et bedre sted om flere statsledere hadde blitt «knertet». Er det ikke på tide at amerikanerne som har en lang tradisjon med å «knerte» presidenter, gjør nettopp det i denne presidentperioden? Donald Trump har neppe lenge igjen etter den livlige rødfargen i ansiktet å dømme (høyt blodtrykk, mulig apoplektisk anfall?), så hvorfor kan ikke noen hjelpe ham litt? Atle bare spør. Det er nok av triggerhappy galninger «over there».

Da er det bare å ønske lykke til!

Nå ble det plutselig oppholdsvær og Atles tenkerekke ble avbrutt. Men det kan jo bli langvarig regnvær en annen dag. Det pleier å bli det. Iallfall i Bergen.