fredag 30. april 2010

”HAR DU HØRT DET? HAR DU HØRT DET? HAR DU HØRT DET?”

Free Counters
Free Counters

free counters



Mens solstrålene spiller på skyene med fløyelsmykt koloratur, holder vi jordtreller på med vårt.

I millionbyen Teheran venter de troende på jordskjelvene som skal legge byen øde. Deler av presteskapet ber kvinnene dekke seg til for å stanse katastrofen.

I den katolske kirken er det et svare røre, og pinlige avsløringer kommer på løpende bånd. Vi venter nå på at føljetongen skal fortsette når andre trossamfunn blir lagt under lupen.

Det er full forvirring om det blir mer eller mindre is i Arktis.

Mount Everest ryddes for søppel, dvs døde fjellklatrere og annet skrot.

Vulkansk aske fra Eyafjallajøkul som drev inn i norsk luftrom og kunne forårsake motorhavari på motorfly, førte til at paraglidere og hangglidere, som bare bruker vind og termikk til oppdrift, også fikk flyforbud med den begrunnelsen at luftrommet var stengt.

Mordersneglen, som også går under det uskyldige navnet iberiasneglen, er løs også i år.

Har du forresten hørt hvor det ble av svineinfluensaen?

Men dette har du ikke hørt: Undertegnede (hvis det er mulig å bruke det ordet i vår virtuelle virkelighet) har små planer om å delta i norgesmesterskapet i hanggliding i Vågå midt i juli. Forutsetningene er at han greier å få tak i ny glidelås på 5 meter (noen som kan hjelpe?) slik at han får sydd nytt trekk til glideren (det gamle trekket er i ferd med å gå i oppløsning), at han får hjelp til å forstå bruksanvisningen til det nye flyinstrumentet han er i ferd med å anskaffe. Og at arrangøren sørger for å ha Freia melkesjokolade (som bidrar til sindets munterhet) på start for å fordrive tunge og depressive tanker om vær og vind ikke er på vår side.

tirsdag 27. april 2010

”Merkverdige Thailand (Amazing Thailand) og litt om helgens flyging”

Tilbake fra King’s Cup på Khao Sadao (som ikke var King’s Cup, bare et vanlig årvisst PG-treff – derfor overskriften). Men jeg er 100 % prosent sikker på at noen sa til meg at det var King’s Cup!!! Mai pen rai, som de sier her – ikke noe problem.

Uansett lærer jeg bestandig nye ting når jeg ser andre piloter starte, fly og lande. Fredag pratet jeg litt med Lloyd Pennicuik (deltatt to ganger i Red Bull X-Alps). Han hadde fløyet en tur på formiddagen. Startforholdene var ikke helt perfekte (når er de forresten det?). Skiftende og lite eller ingen vind inn på start. Lloyd, som er en meget erfaren pilot (har fløyet HG siden 1995 og PG i mange år), bommet i starten. Han sa selv at han kanskje var FOR avslappet. Iallfall forsvant trykket i skjermen mens han løp. I ettertid mente han at han burde ha avbrutt; han hadde tid til det. Han subbet og ble bremset av bambus nedenfor starten og fikk aldri opp skjermtrykket. Resultatet ble at han rauset ned en loddrett fjellvegg på noen meter, en del skrubbsår på leggene (fly aldri i kortbukse her – små skrubbsår i tropene kan gi store infeksjoner om sårene ikke stelles skikkelig), og noen sår i selvfølelsen, ifølge ham selv.

Da jeg kom på fredag, var det lite vind. Bare de pilotene som var svært lette i vingen, greide å holde seg oppe. Etter hva jeg kan se, er det svært mange thaipiloter som flyr alt for store vinger i forhold til kroppsvekten. Det er sikkert fint når man flyr på rolige og marginale hang, men er ikke å anbefale når termikken smeller til. Jeg lot være å fly. Senere på dagen ble det et skikkelig uvær med regn og kraftig vind. Etter det ble det flybart, men jeg likte ikke noen store skyer med tilhørende regn som ikke var langt unna.

Lørdagen var bedre, men vinden var svak tidlig på dagen. Det ble bakvind og ingen flyging på meg.

Søndagen startet også med bakvind. Trolig på grunn av skysystemer rundt omkring, for meteorogrammet stemte ikke. Så begynte det å trekke inn, og jeg begynte å kjenne at det kunne bli ”forhold” ganske snart. Som førstemann la jeg ut vingen, men så ble syklusene svært korte. En del piloter gjorde seg klare til å starte og fløy ut. Ikke så lett å finne termikken, men den var der ute noen steder. Lloyd Pennicuik fant en boble bare hundre meter omtrent over bakken og dro til skybas hvor han stort sett holdt seg. Han måtte fly rundt to nimbuser før han landet ett eller annet sted på flatlandet. De som startet sammen med ham, dro også på tur. Jeg dro ut da jeg så de andre fant termikk. Selv fikk jeg ingen oppmuntrende pip fra varioen og det tok bare snautt 5 minutter før jeg stod på landingen. På andre turen hadde vinden økt på, men nå var det ingen skikkelig termikk å finne. Alle fløy frem og tilbake på hanget. Rett bak start bygget en nimbus som begynte å suge til seg luft. Stod nesten stille mot slutten av turen. Så begynte luften å bli ”uggen”. Alle dro ned for å lande. Jeg var en av de siste. Vi var tre som kom ned på landingen omtrent samtidig. Det distraherte litt. Vinden hadde snudd og kom skrått fra nordvest ned åsen. Trolig ble den sugd mot kaldere luft (bygevind fra regnbygen nord for oss) som fosset nordfra over golfbanen på østsiden av åsen. Jeg møtte overraskende sterk vind de siste 50 metrene ned og gjorde meg klar for mulig trelanding i noen fem meter høye busker, men skled heldigvis over. Piloten til venstre for meg var også heldig og landet på veien mellom trærne. Ikke lenge etter dro vinden til fra nord i kast på 10 sekundmeter og mer. Ikke noe mer flyging på de som stod igjen på starten.

Tidlig mandag morgen så det ut til å være en god del vind i flatlandet. Peter fra New Zealand var tidlig på start, fløy en kort tur pga mye vind. Da jeg kom opp, var vinden helt grei, og det var bare å starte. Termikken ble bedre og bedre, og det bar opp til 1.550 meter rett under skybas. Selv om det var tidlig på formiddagen, bygget noen skyer i sydøst i rasende fart. Over meg kondenserte det hele tiden på ulike steder. Da skyen over meg viste tendenser til å bli ganske så mørk, valgte jeg å trekke meg ut. Jeg kunne dratt på tur, men tok ikke sjansen og landet 10.30. Ikke lenge etter begynte det å regne og lyne nordover. Det er utrolig så mye vind disse små, lokale tropiske uværene genererer. Dersom det går greit, legger jeg ved en liten video hvor jeg flyr av høyde i stille og rolig luft.

søndag 25. april 2010

"Hviledag på Khao Sadao"


for meg. Vær og vind ville ikke samarbeide med meg i dag, og godfølelsen kom aldri. Riktignok rykket det litt i føttene av og til da vinden dro på litt, men det ble liksom ikke noe av det hele. En dyktig pilot havnet nede i bambusen under starten da trykket forsvant i skjermen. De pilotene som var lette i vingen (og det er mange thailendere som flyr VELDIG store vinger) holdt seg oppe en god stund, men det var bare en som kom høyt. Jeg håper på bedre vind i dag; det er iallfall sol nå på morgenen.

fredag 23. april 2010

King's Cup Khao Sadao"


starter i morgen, lørdag. Mange piloter hadde møtt frem på fredag, blant annet en pilot fra Australia, Lloyd Pennicuik, som hadde vært med i Red Bull X-Alps de to siste gangene (se bilde). Det passerte et skikkelig regn- og tordenvær med vind på 15-20 sekundmeter i kastene. Etterpå ble det mer stabile forhold med rimelig grei vind inn. Jeg lurte litt på om jeg skulle starte da uværet hadde passert, men slo det fra meg da vinden var svørt skiftende på styrke. Siden syntes jeg at vinden ble noe merkelig, og jeg valgte å se på de andre pilotene. Får se hvordan det blir i morgen.

tirsdag 20. april 2010

”Kort flytur på Khao Sadao for min del”

Neste helg er det King’s Cup i paragliding her på Khao Sadao. I den anledningen var jeg i Khorat og kjøpte en 2-metersradio. Kun for lytting i tilfelle det skulle komme noen beskjeder under konkurransen.

Lørdag ettermiddag var det så vidt det trakk inn. En del piloter startet baklengs, men det var ikke nok løft itl å komme opp. Jeg stod over. Søndag morgen var det på samme vis. Nesten ingen vind. Men det kom en del termikk inn av og til. Som vanlig når jeg venter på ”forhold” trevet jeg litt frem og tilbake, snuste på vinden, var fremme på kanten for å sjekke om det kom noen godbobler. Dess mer termikken kom inn, dess mer rastløs ble jeg. Hele tiden ventet jeg på den gode flyfølelsen som kommer når alt klaffer. Flere piloter prøvde seg, men alle måtte ned og lande etter kort tid.

Så begynte det å dra seg til, og jeg fulgte ”regel nr. 1” – når det blir forhold, så slå til. Ikke vent på bedre forhold. Så opp gikk det i en grei liten boble. Dro så til venstre og kom inn i bra løft, veldig bra løft. Jeg kunne fly åttetall og holde meg i løftet. Det var da jeg brøt ”regel nr. 2” – når du er lavt og i løft, forlat ikke dette løftet. Det er ikke sikkert du finner noe bedre. Men siden det løftet så bra, var jeg rimelig sikker på at det var bedre forhold lenger bort på hanget. Det var det ikke. Jeg gikk inn i kraftig synk tilsvarende det gode løftet. Og sølte bort all høyden. Etter 10 minutter stod jeg på bakken. Det var fin motvind inn på det siste legget, det gikk fremover med 16 km. Litt over landing løsnet en boble foran meg og jeg ble sugd mot den. Bakkefarten økte betydelig mer enn bakkeeffekten skulle tilsi. Overraskende.

Vel nede studerte jeg nestemann. Han forsøkte seg bortover hele hanget, men fant lite løft. Han var godt under starten og så ut til å måtte gi seg. Så fant han løft der hvor jeg tok løftet første gang og dro etter hvert opp til skybas og forsvant en del kilometer bakover hvor han landet.

Etter det ble det helt stille på start. Så kom bakvinden. Et stort skysystem sugde trolig til seg luft- Den svarte skyen flyttet seg bakover og til venstre for starten, og det begynte å trekke inn sideveis etter 17. Selv syntes jeg skyen begynte å bli vel svart. Det slapp også regnbyger langt unna hvor det var mindre svart. Med hangglider i Norge har jeg fløyet oppe i en nimbus med gjentatte lyn bare noen hundre meter unna. Dette er tropene hvor forholdene kan endre seg mye raskere. Så jeg sikret og pakket paraglideren godt ned i sekken og var veldig tilfreds smed det. Selv om skyen drev unna og ble mindre svart, og de andre pilotene hadde fine turer på hanget. Flotte forhold for topplanding med sidevind. Men vinden var så sterk at en elev ikke maktet å topplande; hun dro rett til værs fordi hun sikret og fløy for nær kanten. Da det mørknet, måtte hun lande nede.

Kort videosnutt fra starten etter at vinden hadde frisknet til etter 17.

onsdag 14. april 2010

”Finnes det intelligent liv der ute?”


Feil spørsmål, spør du meg (men det er INGEN som spør meg). Var det ikke stemoren til Snehvit som stilte seg foran speilet og ville ha svar på ”hvem er vakrest i verden her?” Ikke helt ulikt oss når vi retter øynene oppover mot stjernene og lurer på hva som er der ute.

”Vårt” solsystem, ”vår” galakse, ”vårt” univers. Nå skal noen vitenskapsmenn ha funnet ”noe” som trekker på deler av ytterkantene av vårt univers. Kan det være gravitasjonen fra et annet univers?

Hva er forresten ”intelligent liv”? Bortsett fra oss mennesker, da – vi som er så intelligente at vi har definert oss selv som intelligente. Man kan undres (og jeg gjør faktisk det rett som det er). Spesielt når det snakkes engasjert om menneskeskapte (ordet ”menneskeskapt” kan ha mange betydninger eller konnotasjoner – vi kan for eksempel lage problemer hvor det ingen problemer er) miljøproblemer som global oppvarming. Etter min ringe oppfatning, som nå er sterkt påvirket av at det faktisk er mer enn 35 grader her jeg sitter, kan det ikke være særlig intelligent å sitte på en grein, den samme greinen som vi sager av tett inne ved stammen (kortfattet oppsummering av miljøargumentasjonen).

Forleden satt jeg på Khao Sadao og betraktet svalene, disse luftens akrobater, som gjorde allverdens krumspring i lufta. At de (trolig) har vært her lenger enn homo sapiens sapiens, er tydelig. De behersker luftrommet på en helt annen måte enn visse andre sidrompete individer. Her må det være tale om en intelligens som er annerledes enn den homo sapiens har funnet opp for å bevise at homo sapiens er sapiens, ja. Å følge de enkelte svalene med øynene, i den grad det er mulig å fange inn alt av bevegelser, er en estetisk opplevelse av klasse.

Tilbake til speilet, eller til tiden før speilet. Var det ikke Narkissos (http://no.wikipedia.org/wiki/Narkissos) som ble så fanget av sitt eget speilbilde at han ikke greide å løsrive seg? Kan hende noe å tenke på for oss før vi haster videre mot de gjøremålene vi fyller vår tid på jorden med?

torsdag 8. april 2010

”SPEKTAKULÆR START I 10 SEKUNDMETER”

på Hat Yao. Videosnutten taler for seg selv.

tirsdag 6. april 2010

”PG-starten på Hat Yao”

Tenkte jeg skulle fly en tur i dag, men vinden var noe for sterk for meg. Jeg tror vinden som passerte en ganske høy øy litt utenfor stranda, var med på å løse ut korte termikksykluser stadig vekk. De fleste hadde hjelp til å holde i selen for at ikke pilotene skulle gå til værs. Vi var 10 piloter på Hat Yao i dag. Det ble en trelanding. Ellers kom alle ut mer eller minddre greit. I lufta var det helt greie forhold med 8-10 sekundmeter rett ut for start.

fredag 2. april 2010

”Khao Mo Dud”


ligger på Had Chao Lao i Chantaburiprovinsen. Her er det kysthang ispedd termikk. I dag, 2. april, var det ganske mye termikk. Opp til 5 meter i boblene i øyeblikket. Llikevel ble det bare ett lite sideinnklapp. Jeg kunne nok ønsket at det var noe mindre vind på starten; vi burde vært der tidligere. Mange andre ble lettet opp før de ble snudd rundt og fløy ut. Det samme skjedde med meg. Var nok ikke helt fornøyd med den starten, nei. Startplassen er ganske trang med høye trær bare 5-10 meter bak der hvor skjermen ligger, avhengig av hvor langt frempå man går. Så marginene er små når det gjelder å henge glideren ”til tørk”.
Det var starten på King’s Cup nå og mange prominente personer til stede, blant annet ett av barnebarna til den thailandske kongen. Det var ikke fritt for at jeg skvatt litt da jeg oppdaget to bevæpnete soldater da jeg landet helt i kanten av landingsjordet. Jeg legger trolig ut noen videosnutter etter hvert.