Ord er ikke bare ord. Når
honnørordet ”robust” nå trekkes frem fra møllposen, har vel de såkalt ansvarlige byråkrater
og politikere passert grensen for meningssvada og politisk masturbering (Atle
kan vel tillate seg å innføre egne tvilsomme begreper)?
Jeg legger ved et lite avsnitt
fra artikkelen skrevet av Kjetil Rolnes
:
”Høgskolen i Oslo og Akershus vil
bli universitet. Da er det
ifølge
rektor Kari Toverud Jensen «kritisk viktig å videreutvikle institusjonen på
en slik måte at fagmiljøene er robuste». Skoleledelsen vedtok at robuste
fagmiljøer skulle være «et av flere kriterier/premisser for kartleggings- og
analysefasen» i «gjennomføringsprosessen for utvikling av ny strategisk plan»,
men ante ikke hva den selv snakket om, og måtte søke hjelp fra egen fagstab:
«- Hva er et fagmiljø og hvilke betingelser må være på plass for å ha et
fagmiljø? - Hvor går yttergrensene for hvor smalt eller bredt et fagmiljø bør
være? - Hvilke kvaliteter, omfang og støtteapparat har et bærekraftig og robust
fagmiljø som er stabilt over tid? - Hvordan kan vi måle graden av robusthet? -
Hvor skal grensene trekkes mellom individuell spesialisering og faglig overlapp
både institusjonelt og i en nasjonal kontekst der vi har en unik og
komplementerende institusjonell profil? - Hvordan kan vi definere robusthet i
lys av institusjonens oppgaver?» Osv.
Jeg skal spare leseren for alle
prosessens
konklusjoner. Men man fant ut at stabilitet, kompetanse, kvalitet,
aktivitet og ressurser var fine greier. Skolens mest robuste fagperson, Rune
Slagstad, har forøvrig sluttet.”
Artikkelen avslutter slik: ”Kanskje
vi skal huske det neste gang, i en annen sammenheng, slik at vi lettere kjenner
lusa på gangen og lukter ugler i mosen. Når noen bruker ordet «robust» på en
motiverende, oppbyggelig eller ha-stemt måte, kan du bare være sikker på én
ting: Noen er i trøbbel.”
